Sensommeren er en ganske kjedelig måned på seriefronten, sommerseriene går mot slutten og de nye sesongene er ikke begynt ennå. En god ting er man kan gå løs på DVDboksene. Alle rundt meg er frelst av The Wire, men politiserier er ikke helt min greie, og tanken på å gå gjennom 5 episoder, før man virkelig kommer inn i det, frister ikke en hyperaktiv hjerne.
Men jeg stoler på folkene mine, og de hadde selvsagt rett. The wire er helt genialt. Den viser spillet hos politi og røvere i Baltimore. Der er gode, korrupte, ærlige spillere, på begge sider. Vi får sympati for spillerne på begge sider, og ser likhetstrekkene mellom McNulty, som er “real police” og Omar – som også har sin code: “A Man’s Gotta Have a Code”.
Ingen av de gjør noe halvhjertet, og de er ærlige i det de gjør. På begge sider har vi korrupte, griske mennesker som gjør sitt for at spillet skal opprettholdes. Der er ingen hovedpersoner, selv om noen får mer fokus enn andre.
Tidligere undervurderte man seeren, og begrenset antall karakterer, antall tråder og historier. Med seriesuksesser som The wire, Lost, så ser man at seerne i likhet med filmskaperne er klare for intelligente serier, der man må få med seg hver eneste episode. Ny teknologi – DVDbokser, PVR, TIVO, nedlasting, har gjort det til en enkel sak å følge historien.
I tillegg til å i hvertfall føles realistisk, så er karakterene menneskelige. Ingen er bare onde eller gode, alle har en historie om hvordan de kom dit de er, og alle utvikler seg. Jeg er ferdig med sesong en, og gleder meg til å begynne på neste sesong.
