Engelske Secret diary of a call girl sloss hardt med feministen i meg. Men Belle i Billie Pipers skikkelse som åpenhjertig call girl, sjarmerer selv en hardbarket feminist slik at man godtar en glorifisering av verdens eldste yrke.
Serien er basert på bloggen Belle de Jour, om en ekte call girl i London, noe som går klart frem i perspektivet i serien. Alt fortelles fra Belles synspunkt, og det er hun som leder oss gjennom historien, som en moderne videoblogg. Det gjør også at vi bare får vite akkurat det Belle ønsker å fortelle oss, og vi får et personlig forhold til henne.
“I wasn’t abused by a relative, I’ve got no children to support, and I’ve never been addicted to anything, except maybe the fourth season of ‘The West Wing,’ ”
Dette er ikke en trist, sosialrealistisk engelsk serie, dette er ren underholdning. Belle er frekk, morsom, dristig og pragmatisk. For familien og den ene vennen hun har, er hun Hannah, en advokatsekretær med ukurante arbeidstider, og de aner ingenting om livet hennes som Belle.
Serien går langt i å vise sexscener, og er full av sexy langsomme bilder av Belle der hun ligger ensom på sengen i lekkert undertøy, som sikkert appellerer til det maskuline publikum (og estetikeren i meg). Men serien er morsom, kjapp og spennende. Man svelger prostituertdelen kjapt, og lar seg underholde når Belle skal tilegne seg SM kunnskaper fra en erfaren dominatrix. Når Belle får vite at der er ingen sex, blir hun forvirret: “How do you know when you are finished?” The dominatrix says briskly, “My watch beeps.”
Når man kan lage serier om sympatiske seriemordere som Dexter, så klarer vi en serie om call girl uten å være for moralistiske. Sesong 1 er ute på DVD og sesong 2 begynte 11.september i England, det er ingenting som tyder på at norske kanaler har plukket den opp, noe NRK burde snarest rette opp.
