TV for felleskapet

En gang for lenge, lenge, lenge siden satt en hel nasjon foran tvskjermene og så nøyaktig det samme, og kunne møtes dagen etterpå og snakke om Dynastiet, Tornefuglene, Der elvene møtes og Twin Peaks. Serier flertallet mente var fantastiske eller elendige, men som måtte følge med på. Vi var en ensrettet kulturnasjon som følte et fellesskap som var helt unikt siden vi kun hadde en kanal å se på.

Dynastiet var på ingen måte av samme kvalitet som Twin Peaks, men den var med i tvutdannelsen vår, selv om Norge sannsynligvis er det eneste landet som sendte parodien på en såpeopera; Soap, før noen fikk sett en såpeopera.

I dag er virkeligheten en helt annen. Jeg har flere kanaler enn jeg gidder å se på, der er alltid en ny tvserie jeg må sjekke ut enten på pcen, tivoen eller på dvd. Det kan jo være at akkurat denne serien blir det nye store som alle vil snakke om.

Vi har fortsatt behovet for at “alle” følger en serie. Vi kan takke HBO for at de har fylt behovet vårt, og løftet tvseriene ut av et kulturelt tomrom. Det begynte med Sopranos, som ga oss noe helt nytt. Her var hovedpersonen en feit, middelaldrende,  mafiaboss med panikkanfall og familieproblemer. Dialogene var naturlige, plotene nye og karakterene så rimelig normale ut og de klarte å skape en relasjon til oss som seer. Det er ikke alltid like lett å tro på en serie når alle karakterene ser ut som supermodeller og jobber de som leger/ politi/ advokater osv.

Etter alle hadde sett Sopranos, gikk vi i flokk til Six feet under og familien Fisher føltes snart som vår egen, dog litt mer interessante familie. Jeg gråt gladtriste, vemodige tårer da jeg tok farvel med familien Fisher med den vakre avslutningscenen hvor Claire kjører som en cowboy inn i solnedgangen og vi får korte glimt av fremtiden til familien vår. Jeg kan fortsatt kjenne tårene presse på når jeg hører Sias “Breathe me”.

Før jeg begynte med å se The Wire, følte jeg meg nesten presset til å se den. Jeg er glad jeg ikke lot meg avskrekke og til slutt satt meg ned og jobbet meg inn i serien gjennom de første tre episodene. Nå har de fleste sett alle fem sesonger av The Wire – jeg har heldigvis to sesonger igjen som jeg sparer til mørkere tider, og hva skal bli den nye serien vi alle ser? Som går inn i vår kollektive kulturbevissthet?

Ingen av høstens nye serier er noe man må se, men selv om ikke HBO leverer for tiden, så har vi heldigvis Showtime som gir oss kvalitetsserier som Weeds, Dexter og Californication. Ingen av de når opp til å komme i kategorien med Sopranos eller The Wire, men absolutt seerverdige og på et høyt nivå.

Det er lille AMC som er i nærheten av å komme opp på Sopranosnivået med Mad Men. Sesong to sparer jeg til den kommer i tvruten, og det med den viktige andre sesongen man ser hvilket nivå de klarer å komme til. Har de gått tom for materiale? Har de fått for mye penger slik at det blir for kommersialisert og polert? Eller klarer de å la karakterene og historiene utvikle seg videre og igjen gi oss karakterer vi kan relatere til, selv om de er plassert i annen tidsepoke? Ut i fra anmeldelser jeg har sett, så satser jeg på det siste, for Matthew Weiner er en mann med en visjon og har gitt oss et stjernelag vi sjelden ser make til.

Det kommer alltid en ny Sopranos, og på nettet finner du ivrige forkjempere for alle mulige serier. Siden det i dag er du som må gjøre et aktivt valg, og dermed også velger hvilken gruppe og fellesskap du hører på og til, kan det ofte være vanskelig å plukke ut, men det er selvsagt derfor du har anmeldere og bloggere.

Inspirasjonen til dette innlegget kom fra denne artikkelen i New York Magazine.

Life on Mars tar 70-tallet tilbake

Life on Mars (US) er en av mine favoritter fra tvhøsten i USA. Den har alle elementer jeg trenger; en fascinerende historie en sjarmerende, barsk hovedrolleinnehaver, dyktige biroller og 70-tallet.

Life on Mars er opprinnelig en britisk tvserie fra 2006; “Life on Mars”, som kommer sterkt anbefalt av flere anmeldere. Jeg har dessverre ikke fått anledning til å se den, men jeg skal få sjekket den ut.

Amerikanske Life on Mars handler om den rutinerte drapsetterforskeren Sam Tyler, som havner i en bilulykke og blir av helt uforklarlige grunner kastet inn i 1973, der hans bil, identitet, jobb og leilighet står klar for ham. (Og hvilken fantastisk bil!)

Usannsynlig? Jepp, men jeg er ganske flink til å “go with the flow”, så lenge det gjøres naturlig, og det klarer skaperene av Life on Mars. Dette er ikke Sci-fi, men et drama som tar i bruk forskjellige Sci-fi lignende grep for å føre historien videre.

Sam forstår ingenting av hva som skjer og veksler mellom forskjellige forklaringer; mareritt, koma, tidsreise, og kan sikkert irritere enkelte seere med at han ikke bare prøver å konformere seg til 70-tallet. Men du hadde også vært rimelig forvirret hvis du plutselig hadde blitt kastet ut i 1973 der jenter med høy utdannelse fortsatt er sekretærer og blir kalt “no nuts”, politivold er en godkjent metode, en ransakingsordre er et spark i døren.

Til tross for dette, så var 1973 en mer uskyldig og naiv tid, noe vi blir påminnet om tidlig i første episoden: Synet av Tvillingtårnene i World trade center i løpet av de første minuttene i 1973 er genialt grep fra regissørens siden for å vise oss at vi ikke lenger befinner oss i 2008. Vi blir påminnet historien som ennå ikke har skjedd, og at dette er en helt annen verden.

Hovedpersonen, spilt av den irske skuespilleren Jason O’Mara, er sjarmerende gutteaktig på en maskulin måte, akkurat slik menn skulle være i 70-tallets USA, men han har med seg 30 års bagasje, som likestilling, teknologiforståelse og en ærlig polititradisjon som ville gjort McNulty stolt. Serien er spekket med gode biroller, Harvey Keitel glitrer som den rå og tildels brutale sjefen Gene Hunt, og Michael Imperioli kler 70-tallet og politirollen så godt at vi fort glemmer at han en gang var mafia nevøen Til Tony i Sopranos. Innemellom får vi også et glimt av Lisa Bonet, som Sams kjæreste i nåtiden.

Min favorittreplikk fra første episode er når Sam går inn i en platebutikk og får et skikkelig nostalgikick og utbryter: “I bought my first Hall and Oates, eh, my first Led Zeppelin album here.” Hvem har ikke prøvd å pynte på ungdommens synder. Når han forteller sekretæren Annie (Gretchen Mol), at vinyl kommer til å forsvinne og bli erstattet med CD’er og bittesmå MP3-spillere, bekrefter han igjen for Annie at han er forstyrret og gal.

Jeg har en forkjærlighet for 70-tallet, for musikken, klærne og bilene, og fikk foret nostalgien min godt med Swingtown i sommer, men den kunne aldri gjøre for 70-tallet det Mad Men har gjort for 60-tallet. I Life on Mars så får vi som seere være med å se forandringene som har skjedd siden 1973 gjennom våre 2008 briller, med Sam som vår guide. Uansett hvordan Sam havnet i 1973, så håper jeg det er der vi alle havner når vi dør.

Se traileren her:

Emmyutdelingen – HBO holder stand

Emmyutdelingen inneholdt ikke de store overraskelsene, men jeg er godt fornøyd med at de fleste av favorittene mine ble belønnet med en eller flere priser. Siden alle de store kanalene i USA bare sender realityshows, så er det ikke overraskende at betalingskanalene HBO og AMC drar hjem de største prisene. AMC har kun to serier; Mad Men og Breaking Bad, og begge ble belønnet med Emmys.

Portrettet av de røykende, mannsjåvinisistiske, forfyllete reklamemennene fra Mad Men vant velfortjent beste drama og beste manus under årets Emmy utdeling. Skam på den som ikke har fått med seg Mad men, dette er virkelig en perle av et periodedrama. En fantastisk besetning fører denne serien vel i havn, og har gitt oss et nytt bilde av 60-tallet.

Heldigvis slipper jeg å spise bloggen min siden fantastiske Bryan Cranston fra Breaking bad, vant beste mannlige skuespiller i et drama. Med 26 års fartstid i bransjen er dette hans første Emmy. Glenn Close, en annen oldtimer som har banket inn 33 år som skuespiller, fikk Emmy for sin rolle i Damages. Damages var absolutt en spennende serie, men Glenn Close hevet den flere nivå med sin prestasjon som den manipulerende, sterke, menneskelige og sexy advokaten Patty Hewes.

John Adams, HBOs serie om USAs andre president og de første 50 årene av USAs historie har fått lovord av kritikerne, gjorde rent bord på miniserie med 13 priser. Laura Linney, som er en av mine favoritt skuespillere, fikk prisen for beste kvinnelige skuespiller i miniserie, i tillegg gjorde de rent bord innenfor kategorien miniserie, med beste miniserie, beste mannlige, beste birolle og beste manus. Jeg har planer om å sjekke ut John Adams, men jeg sparer denne serien til den kommer enten på DVD eller tv, da min usle pcskjerm ikke er god nok for et historisk drama. Se forøvrig NY Times edruelige anmeldelse. Jeg regner med at NRK vil plukke opp denne.

Pushing Daisies er heller ikke glemt, og fikk beste regi i komedie klassen. Både The Daily Show With Jon Stewart og The Colbert Report med Stephen Colbert fikk hver sin pris, for henholdsvis beste show og beste manus i klassen Variety, musikk eller komiprogram. Ellers ble selvsagt 30 Rock en av de store vinnerne med beste kvinnelige innen for komiskuespiller; Tina Fey og beste mannlige komi; Alec Baldwin.

Se de fleste Emmy vinnerne i Dagbladet, eller alle hos Perez.

Breaking bad- Weeds on speed

Jeg må av og til ta en pause fra pene rike mennesker, som lærer oss at ingenting har konsekvenser så lenge du er rik (og pen).

Breaking bad

“to break bad” which is defined as “when someone…has taken a turn off the path of the straight and narrow, when they’ve gone wrong”

Breaking Bad handler om kjemilæreren Walter White (Bryan Cranston), som blir diagnosert med lungekreft i siste stadium. For å sørge for sin gravide kone og handikappete sønn, går han fra å være en kjedelig, middelaldrende mann i et uengasjert ekteskap til å bli en crystal meth kokk.

Dette er en mørk komedie som som jeg har ventet på en anledning til å sjekke ut. Foreløpig er den kun tilgjengelig fra nettet, og den er ikke (såvidt jeg vet) plukket opp av norske kanaler. Det er AMC som lager Breaking bad, samme network som lager Mad men, så den kan dukke opp på Viasat4 i løpet av høsten. TV3 satser på å gjøre TV3 til kvinnekanalen og Viasat4 til en mannekanal, og kaster all sporten og de såkalte maskuline seriene over der.

For dette er ved første øyekast en serie som vil appellere til menn mer enn kvinner. Walter går fra å være en tøffel under elevene sine, konen sin, svogeren fra DEA og sjefen fra ekstrajobben på bilvasken, til å bli en fryktløs og handlingens mann. Walter sier i første episode at “Chemistry is the study of change”, og det er en meget bra beskrivelse på Breaking bad.

Likhetene med Weeds er åpenbare, med viktige forskjeller. Crystal meth er en helt annen business med andre brukere og selgere enn marihuanadealing, og Walter går mye lengre i de første episodene enn Nancy Botwin noen gang har gjort. Å kalle Breaking bad en mørk komedie, er å strekke komediebegrepet litt langt, selv om enkelte scener blir så ekle og absurde at du må le. Som de fleste andre tvserier i dag, har skaperne av Breaking bad forstått at man må blande sjangere. Mellom actionscenene må der være ekte mennesker i dramaene, som seerne kan forstå og relatere seg til.

Bryan Cranston, kjent fra Malcom in the middle/ Seinfeld, er fantastisk i rollen som Walter White. Det er en understated rolle, Walter er en undertrykt jævel, følelsene er subtile, vi venter på eksplosjonene, men Bryan Cranston får følelsene frem uten eksplosjoner. Hvis han ikke får en Emmy (eller lignende) for denne rollen, så skal jeg spise bloggen min.

Første sesong er bare syv episoder, men snart kommer sesong to med 13 nye episoder om den nervøse antihelten Walter. Se NY times anmeldelse av Breaking bad.

Mad men – herlig politisk ukorrekt

Det er to ting jeg virkelig elsker her i denne verden; gode historier og innblikk i nye verdener. Mad men gir meg begge deler.

Mad men handler om selvproklamerte reklameguruer tidlig 60-tallet, som røyker, drikker og puler på sine premisser. Kvinnene behandles som barn, kalles jenter, og har to roller, kone eller elskerinne. Å være kone virker grusomt kjedelig, og det er tydeligvis de kule jentene som blir elskerinne, og faktisk får et voksent forhold til sine menn. Jeg har aldri vært så glad for å være født på 70-tallet.

Matthew Weiner har laget en smart, sofistikert og underholdende serie, som gir oss et godt innblikk i de prosessene som førte til den medieverden vi har nå. Don Draper i Jon Hamms skikkelse gjør en fantastisk jobb som den kyniske og kompliserte reklamemannen. Livet leves på kontoret, mens man har en kone som oppdrar barna og steller hjemmet, slik at festlige ad men har et sted å skifte klær og henge i helgene.

Serien viser 60-tallet i sitt lys, uten et politisk korrekt filter. Dette er før kvinnefrigjøring, borgerrettighetsbevegelsen og homokamp. Når de i tillegg røyker og drikker omtrent hele tiden, så blåser de vekk all korrekthet fra de siste femti årene. Det er godt å se hvor vi kommer fra, og at vi har endret oss.

Mad men sesong 1 gikk på Viasat4 tidligere i sommer, så mens vi venter på at sesong 2 kommer til Norge, så er DVDboksen med sesong 1 klar i butikkene. Sesong 2 er begynt i USA, men det er ikke kommet noen sende dato i Norge.

Alex Witchel har skrevet en fantastisk artikkel om møte med Matthew Weiner og resten av Mad men gjengen i NY times. Se også anmeldelse av Mad men i NY Times.