Life on Mars (US) er en av mine favoritter fra tvhøsten i USA. Den har alle elementer jeg trenger; en fascinerende historie en sjarmerende, barsk hovedrolleinnehaver, dyktige biroller og 70-tallet.
Life on Mars er opprinnelig en britisk tvserie fra 2006; “Life on Mars”, som kommer sterkt anbefalt av flere anmeldere. Jeg har dessverre ikke fått anledning til å se den, men jeg skal få sjekket den ut.
Amerikanske Life on Mars handler om den rutinerte drapsetterforskeren Sam Tyler, som havner i en bilulykke og blir av helt uforklarlige grunner kastet inn i 1973, der hans bil, identitet, jobb og leilighet står klar for ham. (Og hvilken fantastisk bil!)
Usannsynlig? Jepp, men jeg er ganske flink til å “go with the flow”, så lenge det gjøres naturlig, og det klarer skaperene av Life on Mars. Dette er ikke Sci-fi, men et drama som tar i bruk forskjellige Sci-fi lignende grep for å føre historien videre.
Sam forstår ingenting av hva som skjer og veksler mellom forskjellige forklaringer; mareritt, koma, tidsreise, og kan sikkert irritere enkelte seere med at han ikke bare prøver å konformere seg til 70-tallet. Men du hadde også vært rimelig forvirret hvis du plutselig hadde blitt kastet ut i 1973 der jenter med høy utdannelse fortsatt er sekretærer og blir kalt “no nuts”, politivold er en godkjent metode, en ransakingsordre er et spark i døren.
Til tross for dette, så var 1973 en mer uskyldig og naiv tid, noe vi blir påminnet om tidlig i første episoden: Synet av Tvillingtårnene i World trade center i løpet av de første minuttene i 1973 er genialt grep fra regissørens siden for å vise oss at vi ikke lenger befinner oss i 2008. Vi blir påminnet historien som ennå ikke har skjedd, og at dette er en helt annen verden.
Hovedpersonen, spilt av den irske skuespilleren Jason O’Mara, er sjarmerende gutteaktig på en maskulin måte, akkurat slik menn skulle være i 70-tallets USA, men han har med seg 30 års bagasje, som likestilling, teknologiforståelse og en ærlig polititradisjon som ville gjort McNulty stolt. Serien er spekket med gode biroller, Harvey Keitel glitrer som den rå og tildels brutale sjefen Gene Hunt, og Michael Imperioli kler 70-tallet og politirollen så godt at vi fort glemmer at han en gang var mafia nevøen Til Tony i Sopranos. Innemellom får vi også et glimt av Lisa Bonet, som Sams kjæreste i nåtiden.
Min favorittreplikk fra første episode er når Sam går inn i en platebutikk og får et skikkelig nostalgikick og utbryter: “I bought my first Hall and Oates, eh, my first Led Zeppelin album here.” Hvem har ikke prøvd å pynte på ungdommens synder. Når han forteller sekretæren Annie (Gretchen Mol), at vinyl kommer til å forsvinne og bli erstattet med CD’er og bittesmå MP3-spillere, bekrefter han igjen for Annie at han er forstyrret og gal.
Jeg har en forkjærlighet for 70-tallet, for musikken, klærne og bilene, og fikk foret nostalgien min godt med Swingtown i sommer, men den kunne aldri gjøre for 70-tallet det Mad Men har gjort for 60-tallet. I Life on Mars så får vi som seere være med å se forandringene som har skjedd siden 1973 gjennom våre 2008 briller, med Sam som vår guide. Uansett hvordan Sam havnet i 1973, så håper jeg det er der vi alle havner når vi dør.
Se traileren her:
