Glee sprer glede

En av mine store favoritter denne høsten er Glee, en sjarmerende musikalkomedie, som viser en nyoppstartet Glee klubb, med skolens freaks & geeks, men så kommer sannelig enkelte syngende jocks, og snart ser vi ikke forskjell på geeks og jocks. Her er alle karakterene vi kjenner fra amerikansk high school, så stereotypt som bare amerikanerne kan gjøre det.

Jeg har i sene kveldstimer prøvd å forklare mine musikalelskende venner hvor fantastisk Glee er, og lært at det ikke er mulig. Glee må oppleves. Dette er det ekte feelgood tv, med fantastiske musikknumre, enkle problemstillinger (vi er tross alt på High school), og herlige karakterer.

Foxs strategi for Glee, var å sende første episode i mai, og bruke hele sommeren til å skape god buzz rundt serien. Det funket meget godt, og Glee er en av de store overraskelsene i høst.

En liten oversikt over noen av mine favoritter:

Rachel

Rachel – stjernen i Glee som er så talentfull at hun er full av seg selv, og dermed et mobbemål for skolens populære, blant dem

Finn

Finn – den syngende quarterbacken som kjemper for å få aksept for drømmene og interessene sine, som kanskje ikke burde involvere kjæresten hans:

Quinn

Quinn- den jomfruelige og sleipe cheerleaderen, som infiltrerer Glee for cheerleadertrener sin, den militante

Sue Sylvester - nazitreneren som også har sitt eget tvprogram, og skumle planer for alle som kommer i veien for henne, spesielt

Sue Sylvester

Will

Will Schuester- den naive og kule læreren som setter sammen Glee klubben, for å kunne gi ungdommene sine beste Justin Timberlake moves.

Sist, men ikke minst

Kurt

Kurt- The token gay character, som er like elskelig som han er bitchy.  Et av de mange talentene i Glee, se hans Single Ladies under promoen.

Jeg kunne tatt med hele rollelisten, for hver og en gjør en fantastisk jobb, og talentet som ligger bak dette showet er formidabelt. Jeg har fått ny lytteforståelse for sanger som jeg tidligere har fått presentert så polert og kjedelige at jeg ikke orket å lytte. Når jeg nå bekjenner min kjærlighet til Halo, så det absolutt ikke Beyonce som har omvendt meg, men den speedete mash-up’en med Walking on Sunshine (som dessverre ikke er å finne noe sted på nett i dette øyeblikk).

Glee fikk kultstatus i løpet av sommeren, og skuespillerne står i kø for å leve ut sine musikalske drømmer, blant annet Pushing Daisies og Broadwaystjernen
Kristin Chenoweth. Den har også hatt overraskende gode seertall i USA, og kommer forhåpentligvis snart til en tvkanal nær deg. NRK3 hører du?

2009- året prisutdelingen døde

 

Mennesket elsker å hylle seg selv, og de fleste bransjer har en eller annen form for prisutdeling, hvor man ærer de beste gjennom året, men TV/film og reklamebransjen sender sine priser på tv.

Jeg er helt for å hylle dyktige mennesker som har gjort noe, vi trenger å æres de som æres bør, (SÅ LENGE DE HAR UTRETTET NOE), og hvis man stoler på juryen, kan man få kvalitetstips.

Det er ikke så mye å si om Emmy 2009, siden det mer eller mindre var en reprise fra i fjor, så derfor henviser jeg til mitt innlegg fra i fjor, og anbefaler Heather Havrileskys recap: The Emmys are a rerun! De mest kritikerroste programmene med lav rating fikk priser, de mest sette ble oversett, selv om man i år hadde nominert flere i hver kategori, så kan ikke en serie som How I Met Your Mother konkurrere mot Tina Feys geniale 30 Rock.

Hovedproblemet med prisutdelinger, og spesielt for Emmy er at ingen ser på det. For hvem gidder å se på en gjeng med kjente og ukjente mennesker hylle seg selv, fremsi gråtkvalte taler og tåpelige musikknumre i tre timer? Skjer det noe gøy, så kan du alltids se det på nettet.

Som tilhenger av halvtimes serier, så er prisutdelingenes tid over for  min del, muligens hvis de kommer i komprimerte utgaver. Men jeg leser gjerne bloggen eller artikkelen din hvis du følger Oscar  2010.