Oppgulp fra Hollywood: remakes

SMG fordi ingen husker Kirsty Swansons Buffy, og fordi jeg er litt tabloid

I forrige uke kom nyheten om at det blir en ny Buffyfilm, dog uten Joss Wheadon som var med å gjøre Buffy og gjengen til kultstjerner. Jeg så filmen Buffy the Vampire Slayer (1992) lenge etter jeg hadde sett Sarah Michelle Geller gjøre sin Angel i Sunnydale. Og ble i likhet med mange andre fans, utrolig skuffet. Det var ingen av de morsomme popkulturelle referansene, flerdimensjonale karakterene eller mytologien som bygget opp vampyrer til å bli noe annet enn bare likbleke zombier. Buffy uten Joss Wheadon er tannløst, og det er ganske kjipt i en vampyrfilm.

Men jeg forstår at skaperne av filmen ønsker å høste noe av vampyrbølgen som Twilight, True Blood og britiske Being Human, nyter godt av. Vampyrer er in igjen, og i stedet for å satse på noe nytt, så tar man en god gammeldags oppskrift og bruker den. Det er ikke noe nytt i Hollywood, der er mange elendige oppfølgere som viser hvor lite man verdsetter kreativitet og nytenkning, i hvert fall langt etter easy money. Der finnes en helt ny generasjon der ute, som aldri har blitt melket for deres identitetsproblemer og tenåringsangst.

Winona fra den gangen hun stjal scener

Andre som ønsker å melke de nye kidsa er Winona Ryder, som må snakke om Angelina Jolie for å få oppmerksomhet. Hun avslører at det blir en oppfølger til Heathers (1988). Ikke med samme gjengen, for disse jentene er blitt så gamle at de snart er bestemødre på Gossip Girl, men Christian Slater skal være med, som en Obi-Wan karakter, lærer? Rådgiver? Og var ikke han ganske lett aggressiv/ voldelig i filmen?

Jeg elsket Heathers da den kom ut og overdrev nok identifiseringer med disse jentene, men jeg tror at slike filmer kan hjelpe mange tenåringer som sliter med å finne seg til rette i sitt homogeniserte miljø. Selv om jeg kanskje heller vil anbefale skoleteaterfilmen Bang Bang You‘re Dead (2002) hvis du føler deg skikkelig utenfor.

En nyoppsetting av en dårlig gammel film, med den hensikten å ta en god historie og lage en bedre fremstilling kan jeg tro på. Men å tro at en klassiker blir bedre, med mer penger, nye stjerner og et pedagogisk, politisk korrekt, polert manus, så bør de kanskje kikke på Psycho(1998), Lolita(1997), Sabrina (1995) eller noen av de andre elendige remakes som er laget.