United states of Tara har i all hemmelighet begynt på TvNorges kvinnekanal FEM, mandager kl. 22.30. En general tabbe å gjemme vekk et kvalitetsprogram blant sladder og oppussing.
Jeg skulle gjerne hatt flere personligheter, hvor av minst en av de var en treningsnarkoman. En som kunne tatt seg av de tingene i livet som man vegrer seg for å gjøre. En som kunne ta i mot kjeft fra naboene etter siste nachspiel, og gjerne svare litt frekt og morsomt tilbake, men jeg hadde vel endt opp med enda surere naboer.
Showtimes siste halvtimes serie United states of Tara, er derfor et funn for meg. Jeg digget fjorårets store filmsuksess Juno, så når Junos skaper Diablo Cody kommer med et nytt prosjekt med en av mine favorittskuespillere, Toni Collette, så har jeg store forventninger.
Tara (Toni Collette) er på mange måter en normal forstadstenåringsmor, kone og dekoratør, men hun har Dissociative Identity Disorder (DID), som gjør at hun har flere personligheter/ alters. Multi personlighetsforstyrrelse har stor plass i både litteraturen og filmer/ tvserier, så selv om denne sykdommen stort sett bare eksisterer i USA, så bør den være kjent for de fleste.
Vi treffer Tara etter hun har bestemt seg for å slutte med piller og leve med sykdommen, for å ikke miste sin kreativitet og seksualitet, og hun lar de forskjellige personlighetene komme frem. Vi møter da T- en sexgal, doprøykende, opprørsk tenåring, Buck- den ultimate Joe Sixpack, våpenelskende og ultra macho, men med et godt hjerte, og Alice- stepfordsk husmor, med strikte regler, perfekt hår og babyhunger.
Siden Taras personligheter blir ekstremt stereotypiske og til dels unaturlige, så er det resten av familien som gjør dette til et ekte drama og dermed en svart komedie. John Corbett spiller Taras mann og tar over rollen som tv verdens mest forståelsesfulle ektemann etter Mediums Joe Dubois, når han nekter å ha lolitasex med den sexgale T, fordi hans kone er tilstede i kroppen hennes lenger.
Diablo Cody viser igjen at det er tenåringer hun kan skrive for, og barna til Tara er smarte, ekte og full av tenåringssarkasme. Kate er den opprørske, kule tenåringen, med egne identitetsproblemer. Lillebror Marshall er den smarte, tedrikkende og bakende homsen, som syns at morens forskjellige personligheter gjør familien interessant. Både Brie Larson (Kate) og Keir Gilchrist (Marshall) er sjarmerende troverdige, og gir serien et ekstra lite løft.
Naturlige dialoger, fantastisk musikk og en gjennomført besetning gjør dette til en av de beste komediene på tv i dag. Bare synd at TvNorge har gitt den til en kanal ingen ser på.
2 svar so far ↓
ida // 15 mars, 2009 kl. 12:51 am |
Jeg er glad ikke tvnorge viser denne serien. Jeg har denne diagnosen selv, og det er ikke helt slik det foregår. Jeg vil gjerne fortelle deg og andre interesserte om denne diagnosen.
Mennesker med denne diagnosen har opplevd JÆVLIGE overgrep fra de var små, noe som gjorde at de skapte deler som kunne ta imot alt det forferdelige som de ble utsatt for. Dette er det ikke noe grunn til å se på som underholdning. Vi som sliter, og det er mange her i Norge som sliter – ikke bare i USA, så vet du det, har ikke det livet i det hele tatt. Du skriver at du gjerne skulle hatt en del som kunne tatt imot kjeft når du spiller høy musikk eller gjort alt det du synes er kjedelig. Beklager, det er ikke slik det foregår. Mine deler vet ikke at jeg eksisterer engang, og jeg husker aldri hva delen har gjort når den er fremme. Jeg har nesten blitt overkjørt, voldtatt, fått alvorlige frostskader(en del rotet seg bort i skogen), nesten druknet osv.osv I tillegg så sliter jeg med mye annet.
Jeg går i terapi 2 ganger i uken, for å takle livet mitt, og bli kjent med deler som jeg ikke kjenner – slik at vi etterhvert kan begynne å samarbeide om et felles liv! Etterhvert skal delene få lov til å fortelle om overgerpene og voldtektene som de måtte takle-som jeg opplevde hver eneste dag fra jeg var 2 år! I tillegg sliter jeg med mye som ikke noe å le av i det hele tatt!!
Det er ikke meningen å ta fra deg gleden når du nå ser på denne serien, jeg ville bare at du skulle vite hvordan det egentlig er. Og det er ikke noe å le av!
Du skriver at det er dumt at TVnorge ikke viser denne serien. Jeg vet hvorfor de ikke gjør det. Tvnorge vet nemelig at dette ikke er en diagnose å sitte å le av, at Fem velger å sende den viser hvor userøs kanal de er blitt, og at de tror oss kvinner synes alt er morsomt. Jeg blir kvalm!
flimra // 16 mars, 2009 kl. 11:53 am |
Kjære Ida, jeg er virkelig lei meg om du finner serien om Tara og kommentarene mine støtende. Jeg har en bror som er schizofren og har brukt mye tid på å bekjempe folks fordommer og ignoranse. Jeg håper at du en dag finner en måte å leve livet ditt på.
Når det er sagt, så er dette en tvserie, og jeg mener at det er viktig at tvmediet viser forskjellige aspekter ved livet, også for å ufarliggjøre og vise hverdagslige sider ved noe som kan være problematisk både for den som opplever det og for de som står utenfor.
United states of Tara er ingen dokumentar over hvordan det er å leve med en sykdom. Det er heller ingen komedie hvor man åpenlyst ler av andres sykdom, i så fall så vil latteren fort sitte fast i halsen.
Jeg har lest en del av motinnleggene som er kommet på nettet mot denne serien, og valgte derfor også å publisere ditt anonyme innlegg. Jeg er dessverre ikke enig med deg, for jeg mener fortsatt at å sette søkelyset mot sykdommer og psykiske problemer er viktig, selv når det skjer på en litt lettere måte. Så kan andre kanaler brukes til ekte opplysning.