En gang for lenge, lenge, lenge siden satt en hel nasjon foran tvskjermene og så nøyaktig det samme, og kunne møtes dagen etterpå og snakke om Dynastiet, Tornefuglene, Der elvene møtes og Twin Peaks. Serier flertallet mente var fantastiske eller elendige, men som måtte følge med på. Vi var en ensrettet kulturnasjon som følte et fellesskap som var helt unikt siden vi kun hadde en kanal å se på.
Dynastiet var på ingen måte av samme kvalitet som Twin Peaks, men den var med i tvutdannelsen vår, selv om Norge sannsynligvis er det eneste landet som sendte parodien på en såpeopera; Soap, før noen fikk sett en såpeopera.
I dag er virkeligheten en helt annen. Jeg har flere kanaler enn jeg gidder å se på, der er alltid en ny tvserie jeg må sjekke ut enten på pcen, tivoen eller på dvd. Det kan jo være at akkurat denne serien blir det nye store som alle vil snakke om.
Vi har fortsatt behovet for at “alle” følger en serie. Vi kan takke HBO for at de har fylt behovet vårt, og løftet tvseriene ut av et kulturelt tomrom. Det begynte med Sopranos, som ga oss noe helt nytt. Her var hovedpersonen en feit, middelaldrende, mafiaboss med panikkanfall og familieproblemer. Dialogene var naturlige, plotene nye og karakterene så rimelig normale ut og de klarte å skape en relasjon til oss som seer. Det er ikke alltid like lett å tro på en serie når alle karakterene ser ut som supermodeller og jobber de som leger/ politi/ advokater osv.
Etter alle hadde sett Sopranos, gikk vi i flokk til Six feet under og familien Fisher føltes snart som vår egen, dog litt mer interessante familie. Jeg gråt gladtriste, vemodige tårer da jeg tok farvel med familien Fisher med den vakre avslutningscenen hvor Claire kjører som en cowboy inn i solnedgangen og vi får korte glimt av fremtiden til familien vår. Jeg kan fortsatt kjenne tårene presse på når jeg hører Sias “Breathe me”.
Før jeg begynte med å se The Wire, følte jeg meg nesten presset til å se den. Jeg er glad jeg ikke lot meg avskrekke og til slutt satt meg ned og jobbet meg inn i serien gjennom de første tre episodene. Nå har de fleste sett alle fem sesonger av The Wire – jeg har heldigvis to sesonger igjen som jeg sparer til mørkere tider, og hva skal bli den nye serien vi alle ser? Som går inn i vår kollektive kulturbevissthet?
Ingen av høstens nye serier er noe man må se, men selv om ikke HBO leverer for tiden, så har vi heldigvis Showtime som gir oss kvalitetsserier som Weeds, Dexter og Californication. Ingen av de når opp til å komme i kategorien med Sopranos eller The Wire, men absolutt seerverdige og på et høyt nivå.
Det er lille AMC som er i nærheten av å komme opp på Sopranosnivået med Mad Men. Sesong to sparer jeg til den kommer i tvruten, og det med den viktige andre sesongen man ser hvilket nivå de klarer å komme til. Har de gått tom for materiale? Har de fått for mye penger slik at det blir for kommersialisert og polert? Eller klarer de å la karakterene og historiene utvikle seg videre og igjen gi oss karakterer vi kan relatere til, selv om de er plassert i annen tidsepoke? Ut i fra anmeldelser jeg har sett, så satser jeg på det siste, for Matthew Weiner er en mann med en visjon og har gitt oss et stjernelag vi sjelden ser make til.
Det kommer alltid en ny Sopranos, og på nettet finner du ivrige forkjempere for alle mulige serier. Siden det i dag er du som må gjøre et aktivt valg, og dermed også velger hvilken gruppe og fellesskap du hører på og til, kan det ofte være vanskelig å plukke ut, men det er selvsagt derfor du har anmeldere og bloggere.
Inspirasjonen til dette innlegget kom fra denne artikkelen i New York Magazine.
