Teknoangst

En gang for lenge siden bodde jeg i kollektiv med en fyr som nektet alle å bruke oppvaskmaskinen, og begrunnet det med strømsparing. Det viste seg at han rett og slett var redd for selve maskinen, og siden han også var at han var også litt redd for Zalo og vann og, ble det mye oppvask på oss andre. Jeg var derimot den lille drittungen på fem år, som demonterte min fars platespiller for å finne ut hva som fikk den til å virke (selvsagt uten å kunne sette den sammen igjen), i 1991 var jeg helt i fistel over å ha sendt en epost, så selv om jeg ikke forsto teknologien, elsket jeg konseptet med en gang. Teknoangst? Jeg? Absolutt ikke. Men det var før sommeren.

Denne høsten dyrker Hollywood teknoangsten, så hvis du ikke er redd for maskinene ennå, så kan du ta et lite kurs i Singularitet på Wikipedia, anbefalt lesning er Raymond Kurtzweil og Aubrey de Grey. Enkelt sagt handler Singularitet om at en dag så skaper vi maskiner som er så intelligente at de kan lage mer intelligente versjoner av seg selv, hvor de da innser at de absolutt ikke har bruk for oss.

Robotene kommer -formet som lolitaer.

Den som har vært innom Terminator: The Sarah Connor Chronicles eller filmene som serien er basert på, vil kunne gjenkjenne dette. Sarah Connor kjemper for at vi skal slippe jordens undergang, hvor maskinene har overtatt, mennesket er overflødig og alt starter med humørsyk sjakkpc. TVNorge som sender serien på mandager, er på slutten av første sesong, men internettet er fortsatt der ute, enn så lenge… Anbefales for alle som liker angstfylt sci-fi action.

Spielberg prøver med sin siste film, Eagle Eye, å gjøre deg redd eller i det minste skeptisk til teknologi, og i likhet med andre hopper de et par år frem, til en tid hvor det meste innen teknologien er mulig, og en sint datamaskin har en av hovedrollene. Filmen har fått middelmådige kritikker i USA, men er en typisk blockbuster, men hvis du er som meg og klarer du å forholde deg til urealistiske scenarioer så lenge det er i riktig setting, og ikke tar filmen for seriøst, så ser den spennende og underholdende ut.

Skremmende (u)virkelighet i Fringe

Den mest interessante serien denne høsten for teknofober og teknoelskere, er Fringe som hadde premiere i høst på Fox. Den har fått mye buzz på forhånd siden dette er Lostskaperen J. J. Abrams nye serie. Når Sci-fi er bra, så elsker jeg det, og dette gir meg samme følelsen X-files gjorde i første sesong, før de jumped the shark og landet ute på viddene. Fringe starter med at et passasjerfly lander av seg selv, med passasjerene som menneskemos, og inn kommer FBI agenten Olivia Dunham, glitrende potrettert av Anna Torv, sist sett på norske skjermer i den nydelige Mistresses (NRK).

I Fringe så er den teknologiske utviklingen er gått mye lengre enn vi vanlige borgere er klar over, og noe av dette er ting som kanskje bare ligger fem år frem i tid. Er det da Science Fiction? Kunstig intelligens,  Nanoteknologi, Cybernetics, genetikk er alle felt som kan være et lite fremskritt fra å bli en del av vår virkelighet. I en serie som Fringe er det viktig at alt virker mulig, så selv om jeg vet at robotarmer ikke er en aktualitet, så kan jeg se for meg en fremtid der det er virkelig. Episodene er mesterlig lagt opp, vi får nok deler av puslespillet til at vi drives frem mot neste episode, konspirasjonene tetner til, og vi forstår karakterenes følelser, forvirring og frykt. New York Times har skrevet denne anmeldelsen av Fringe.

Så hva handler denne teknofrykten om? Handler den om gamle menn som føler seg utspilt av teknologien og viser hvor fremmedgjort de føler seg? Eller er det en debatt vi bør ta før maskinene blir så smarte at de overtar debatten?

Kvalitet som gjemmes vekk

Ett år etter at Brotherhood, ble vist på svenske skjermer og to år etter den ble vist på amerikanske skjermer er den endelig tildelt sendetid på norske skjermer, og da velger Tv2 å gjemme den vekk på Zebra og gi den tittelen Bror mot bror.

Dette fantastiske eposet om den gamle Kain Abel relasjonen, med to brødre som står på hver sin side av loven, er drevet av dyktige skribenter og fantastiske skuespillere, og burde blitt gitt en primetime på en større kanal enn Zebra. Mikael Godø i Dagbladet har skrevet en fantastisk anmeldelse av Brotherhood. Vises tirsdager på Tv2 Zebra kl. 21:20- kjøp den heller på DVD til 249kr på Platekompaniet.

Brotherhood burde vært fredagsserien til NRK. I stedet velger de å sende den mislykkete HBO produksjonen Tell me you love me, som er blitt direkte oversatt til: Si at du elsker meg. Utgangspunktet for serien tre par i forskjellig alder som alle sliter på forskjellige måter og går til samme psykolog. Jeg prøvde to ganger å se serien da den kom, men måtte gi opp. Det ble for kjedelig, langsomt og trist, disse polerte menneskene er uinspirerte og mangler mål og hensikt i serien. Jeg klarte ikke en gang å komme til de beryktete sexscene, som visstnok ser så ekte ut, at produsenten måtte forklare at det kun var skuespill. Synd, for utgangspunktet er bra, og med riktige folkene så kunne dette blitt meget interessant.

Dagsavisen slakter serien og gir den 1, mens Dagbladet mener serien at “…helheten er såpass unik at den fortjener en sjanse“. Si at du elsker meg har premiere i kveld på NRK.

Nytt på nytt og annet norsk

I forrige uke fikk jeg mulighet til å sjekke ut flere norske produksjoner og annet på norsk tv. Med tanke på at vi en gang hadde fjernsynsunderholdning på dette nivået, så har vi kommet et godt stykke:

På Tv3 ordner Hellstrøm opp i en norsk versjon av Kitchen nightmares med Gordon Ramsey som illsint nisse som skriker ut ordre om hvordan en restaurant egentlig skal drives. I lille Norge så har vi har få kjendiskokker, så valget falt på Eivind Hellstrøm som driver Bagatelle.

Hvem andre skulle ordnet opp? Lise Finckenhagen fra NRKs frokosttv? Wenche fra Tv2s frokostshow? Tafatte Trond Moi fra Bølgen og Moi? Man trenger en sjarmerende hissigpropp med gode kunnskaper om hva som skal til for å drive en restaurant. Dessverre så mangler Hellstrøm sjarmen. Han er Stein Erik Hagen i kokkeklær; “Eyvind Hellstrøm (59) trodde vi spøkte da vi fortalte at folk spiser ketchup.”

Konseptet er det samme, gi restauranter en hjelpende hånd, noe vi som gjester sikkert vil sette pris på. Alle som jobber innenfor restaurantbransjen bør følge med, men vi som bare er gjester, trenger vi egentlig å vite om alle tabbene de gjør? Anmeldt av VG og Dagbladet, og for de som følte savnet etter en oppfølgning av hvordan det går med restauranten i dag, så har Dagsavisen gjort jobben for Tv3.

Jeg skippet Viasat4s Praksisjobben, av mange grunner, først og fremst fordi alle programmer som har SydenlivSvein på rollelisten, unngås som pesten. Etter å ha lest Dagbladets anmeldelse Glamour i tarmen, så var jeg overlykkelig over å ikke ha kastet vekk en time på slik tull.

Det beste jeg fikk så på tv i forrige uke var Nytt på nytt, som uansett gjester klarer å holde formen uke etter uke. Suksessformelen er; tre dyktige, kjappe og morsomme programledere, og nyhetsatire. Resten av gullrekka er ikke det samme uten Skavlan, å besøke Grosvold på en fredagskveld minner litt om straff. Skavlan var inkluderende og flink til å få kontakt med folk, han var også sjarmerende i dialogen, alle egenskaper Grosvold mangler. Senkveld går på tomgang, både Thomas og Harald virker utbrente, de mangler kjemien de hadde i begynnelsen. De flyter på at gjestene heller vil komme til dem enn til Grosvold.

Min andre favoritt fra forrige uke, som jeg selvsagt burde tipset om før NRK sendte siste program, var “Den beste sjekkeren” eller Love Trap. Jeg satser på at NRK sender den i reprise og gir den mine beste anbefalinger. Serien handler om svenske Carolina som skal date fem menn fra forskjellige land; som alle har en ting felles; de serverer landets nasjonalrett (for England så er det tydeligvis øl, siden briten Ossie er bartender).

Det hele er bygd opp som et eksperiment, hvor beilerne skal testes på forskjellige måter, i romantikk, møte foreldre, ridderlighet osv. Svenske Carolina blir litt usynlig, men det gjør ikke noe for det er gutta som stjeler showet. De leker med stereotyper og gir oss et par kulturkollisjoner, f.eks som når ugandiske Alvin får beskjed fra kompisen om at hvite kvinner liker å bli sett i øynene. Australske Sam erklærer sine følelser titt og ofte, og når det ikke funker, så tyr han til dårlig og feilslått humor. Italieneren Claudio erklærer seg som en ekte casanova, men når det kommer til spillet, så er han uinteressert og tar ingen initiativ, og syns tydeligvis at han er for god for svenske Carolina.

Den mest normale, det er tross alt et engelsk program, er selvsagt briten Ossie, som klarer seg uten de store tabbene, selv om han til tider er mer selvhøytidelig enn noen av de andre.

Selv om ingen av disse guttene representerer sin nasjon i helhet, så er denne feiringen av kulturelle forskjeller viktig og underholdende. Du kan se flere klipp fra programmet på Channel4s sider, der de og hinter om en ny utgave. Min drømmebesetning er da en amerikaner, en araber, en skandinav, en japaner og en argentiner.