Vampyrdiare

Se så mørke, mystiske og pene vi er, så glemmer du kanskje innholdet!

I et anfall av kuldesjokk og kjedsomhet så jeg første episode av Vampire Diaries på TvNorge i går. Det kunne jeg virkelig spart meg for. Jeg får aldri den timen igjen.

Jeg visste litt om hva jeg gikk til, når en kommersiell tenåringskanal (CW) som også produserer Gossip Girl, Top Model og 90210, kaster seg rundt for å presse blod ut av vampyrhypen som følger True Blood og Twilight. Men at det skulle være så dårlig at jeg fikk lyst å hive tomater på skjermen hadde jeg aldri trodd.

Vampire Diaries er lagt til en rolig småby et sted i USA, hvor den følsomme, foreldreløse heltinnen vår, Elena føler seg alene, ikke forstått og utenfor, før hun selvsagt møter seriens hovedvampyr Stefan, som er akkurat som henne, bare at han lever på å suge blodet av dyr. Elena er en penere utgave av Bella fra Twilight, og Stefan, vel han har et slikt utseende som sikkert faller på plass i tredveårene, men det funker ikke i en tenåringsserie. Siden det er unge jenter slike serier appellerer til, så bør jenten være normalt pen, og gutten være et ekte drømmeobjekt for jentene, noe Twilight har lykkes med.

I det hele tatt så er serien en cheesy og dårlig kopi av Twilight, og selv om Forks har sin del av pene mennesker, så prøver de å tone det litt ned, spesielt siden det er de overnaturlige som skal være vakre. Her var alle jentene stylet som om de kom rett fra frisøren, i tillegg var de alle Hollywood pene, noe jeg begynner å bli grundig lei av. Britene har virkelig skjønt med serier som Skins og Misfits. Britene klarer å skildre ungdommer med sjel og nyanser, noe Vampire Diaries ungdommene mangler. De klarer ikke å engasjere i det hele tatt. Fra den platte voiceoveren i dagbokform (barf) av Elena i begynnelsen til de sjelløse vampyrene og vennene hennes.

Skal du se en vampyrserien denne uken, se heller britiske Being Human, som starter på NRK3 i kveld kl. 22.30.

Som en liten sidekommentar, så er jeg litt overrasket over reklamene, spesielt sponsorratene TvNorge har valgt å bruke. Dette er en typisk tenåringsserie, og reklame for husbygging og slanking passer vel ikke helt inn. Noen ganger lurer jeg på om man kobler seergrupper og reklame i Norge i det hele tatt.

Bare en halvtime til – nye serier

Fletch har endelig fått jobb!

Jeg elsker halvtimes serier! Man har alltid tid til en liten halvtime med underholdning, og for oss som ikke vil ha en slitsom sitcom, så kan en dramedy være akkurat det du trenger før leggetid.

Showtime var en av de første som satset på halvtimes dramaserier, med Weeds og Entourage. Weeds er i en klasse for seg selv, og Entourage har tatt seg kraftig opp de siste sesongene.

Denne uken starter flere halvtimes serier. En av mine favoritter Community, starter mandag 4.januar kl. 23.00 på Tv3.  Rammen er community college, og denne herlige gjengen med vidt forskjellige mennesker som har falt av karusellen er utrolig sjarmerende. Fantastiske dialoger, nyanserte personer og en god stemning. Ingen viktig serie, men skal du se noe hyggelig på mandag så bør du få med deg denne. Reprise fredag kl.21. Les om serien i Salon.

TvNorge tok en amerikansk en, og sendte første episode av Cougar Town som teaser før jul. Mandag 4.januar sender de 1 og 2 episode kl. 21.30 til 22.30. Cougar town er absolutt en god overraskelse. Jeg trodde det ville bli ganske dølt, en hippere utgave av Frustrerte fruer, og litt for mye Monica fra Friends, og jeg syns fortsatt Courtney Cox kunne roet ned et par av de gamle faktene, men alt i alt er det smart og morsomt. Råere enn Frustrerte fruer, og med langt bedre karakterer, spesielt liker jeg sønnen til Courtney Cox, han har fått mye å spille på, spesielt etter hvert som moren gjør pinligere og pinligere ting som nysingel 40åring på jakt etter unggutter.

Den britiske kritikerroste og absolutt seerverdige vampyrserien Being Human kommer endelig til norsk tv, etter å blitt vist på svensk tv. Den handler om vampyren Mitchell , varulven George og spøkelset Annie, prøver å leve så normalt som mulig. Sammen sliter de med små og store problemer, som Annies besettelse med å lage te, Mitchells lyst på blod og George som prøver å bekjempe dyret i seg. Starter torsdag 7.januar kl. 22.30 NRK3.

Vampire diaries er ikke en halvtimesserie, men siden den starter denne uken på TvNorge (onsdag 6.januar, kl. 20.30), så kan det være kjekt å nevne den. Har ikke sett den, men i sann CW ånd, (de lager også Gossip Girl), så handler dette om tenåringer, med en vampyrramme. Skal du se en vampyrserie i uken, og du allerede har sett True Blood, så bør du heller se Being Human. Men er du sulteforet på kjærlighetshungrige, amerikanske ungdommer som trenger døden som ekstra spiss på det, så kan dette være noe for deg.

Nurse Jackie kommer også endelig snart til en norsk tvkanal, så de som ikke fikk med seg denne på svensk tv, kan nå se den på NRK. Sendetidspunkt kommer.

Men hvor blir det av Modern Family? Denne dokumentarparodien (mockymentary), er noe av det morsomste og pinligste jeg har sett på lenge. Noen må ta ansvar!

Av gamle serier så starter nye episoder av Ugly Betty opp i imorgen tirsdag, på kanal Fem.

Buffy- den første

I hope he eats me soon!

Av en eller annen merkelig grunn så får bloggen min veldig mange hits på Buffy, noe jeg ikke har skrevet noe særlig om.  Men jeg skal innrømme at jeg har hele Buffy på DVD, og er en stor fan av Joss Whedon, noe ikke alle forstår. Det er vanligvis fordi de har bare sett bruddstykker, og ikke forstår hvilken påvirkningskraft Buffy hadde på seriesjangeren.

Montages har skrevet to fabelaktig artikler om Buffy: De grunnleggende bestanddeler i Buffy og Bruddet med forventninger i Buffy som jeg anbefaler deg å lese, fremfor å søke viljeløst på nettet.

De grunnleggende bestanddeler i Buffy

Glee på norsk tv!

TV2 kapret Glee og første episode sendes onsdag 9.desember kl. 21:45. Så still inn PVR boksene deres, og blir med på festen!

Wtf? Britiske superhelter – Misfits

Kan britene lage en bedre superhelt serie enn amerikanerne? Muligens gir E4s nye serie Misfits svaret på dette. Siden jeg bare har sett to episoder, så vil jeg ikke være for bombastisk, men foreløpig ser dette veldig bra ut. En gjeng ASBO ungdommer i samfunnstjeneste blir fanget av en storm, og får superkrefter som er i tråd med personlighetene deres. Superkrefter som ikke automatisk omfavnes, og det er en gjeng med veldig forvirrete outsidere som prøver å møte verden.

Misfits er Skins møter Heroes med innslag av Shaun of the dead funker veldig bra. Her er en skikkelig anmeldelse av Misfits.

Skin up!

Drugfucked? No, just a great puppy pile.

Tenåringer går aldri av moten, og smarte, kule tenåringer er hottere enn noensinne. Gossip Girl er en av mine guilty pleasures, og jeg klarer fortsatt ikke legge vekk disse pene, rike og overfladiske kidsa, mye på grunn av NY Magazines recap, hvor de dissekerer episodene, gir og tar poeng etter hvor ekte eller falskt scenene, handlingene og dialogene er, det er som å se tv med dine vittige og smarte NY venner.

Men skal jeg trekke frem en “ungdomsserie” som jeg virkelig elsker, så er det britiske Skins. Britene har alltid hatt sin egen stil, og etter mange år med bare krim, såpe og humor fra de britiske øyer, har de også funnet sin egen stil på dramaseriene. Det er synd å stemple Skins som en ungdomsserie, da den langt mer enn det, og bør sees av alle grupper.

Skins sesong en og to sentrer seg rundt en ungdomsgjeng i Bristol og deres siste år på britisk college. Sentralt står super kule Tony, spilt av Nicholas Hoult fra About a boy, og er absolutt ingen liten nerdete gutt lenger, og hans kompiser- nerden Sid som hans faste sidekick, Tonys kjæreste Michelle som lider under sin egen og Tonys usikkerhet, anorektiske Cassie, pillespisende Chris, klarinettspillende Jal, danseren Maxxie som er homo og en av gutta, og hans kompis Anwar, som slites mellom sin muslimske tro og voksende hormoner. Anwar er forøvrig spilt av Dev Patel fra Slumdog Millionaire. Episodene er ofte lagt opp slik at de viser en av gruppens synsvinkel, og på den måten blir vi godt kjent med alle karakterene.

De leker voksne, men har ennå ikke funnet sine roller, som tenåringer flest. Vi får se gruppens umodne sosiale strategier som faller i grus, for mennesker er ikke brikker man kan flytte rundt på, og handlinger har konsekvenser.  Foreldre er statister i Skins universet, men de er ekte foreldre, ikke bare 30 åringer som er blitt for gamle til å spille ungdommer. Men med en slik besetning av ungdommer, hvem trenger voksne skuespillere?

Skins er realistisk i sin omgang med sex, dop og tenåringsangst. Bare det å slippe å se tenåringer med perfekt hud, antrekk til 10 000kr og overfladiske problemer i samme prisklasse er befriende. Problemene i Bristol er langt nærmere virkeligheten enn det amerikanske tenåringsserier gir seg selv lov til å være, fordi britisk tv slipper unna den amerikanske dobbeltmoralske prippenheten.

Den amerikanske tvnarrativen har lært oss at tenåringer som har sex, får barn, tenåringer som bruker dop, ender opp på rehabilitering, nerden kan ende opp med den peneste jenten, og tenåringer dør aldri, med mindre man skal lære en lekse av dødsfallet (fyllekjøring, dopbruk osv). Skins handler ikke om den peneste gutten og jenta, men om en gruppe venner som alle møter verden på sin måte, og det eneste felles er tenåringsangsten og vennskapet. Og tenåringsangsten, endrer den ikke bare form til livets neste fase?

NRK har vist de to første sesongene, og kommer forhåpentligvis til å sende de i reprise, hvis ikke så er de tilgjengelig på DVD og internettet. I  Skins sesong tre, som jeg ikke har sett, skifter de ut hele besetningen, siden de spres for alle vinder, og sentreres så om Tonys søster Effie og hennes venner. Sesong 3 har fått middelmådig omtale, men bravo for at de prøver noe nytt, fremfor å ty til amerikanske løsninger når tenåringene skal reise vekk på universitetet.

Glee sprer glede

En av mine store favoritter denne høsten er Glee, en sjarmerende musikalkomedie, som viser en nyoppstartet Glee klubb, med skolens freaks & geeks, men så kommer sannelig enkelte syngende jocks, og snart ser vi ikke forskjell på geeks og jocks. Her er alle karakterene vi kjenner fra amerikansk high school, så stereotypt som bare amerikanerne kan gjøre det.

Glee er smart feelgood tv, med fantastiske musikknumre, enkle og absurde problemstillinger (vi er tross alt på High school), og gode karakterer. Foxs strategi for Glee, var å sende første episode i mai, og bruke hele sommeren til å skape god buzz rundt serien. Det funket meget godt, og Glee er en av de store overraskelsene i høst når det gjelder seertall i USA.

En liten oversikt over noen av mine favoritter:

Rachel

Rachel – stjernen i Glee som er så talentfull og full av tro på seg selv at hun lar ingenting distrahere henne, og dermed et mobbemål for skolens populære, blant dem

Finn

Finn – syngende quarterback, som kjemper for å få aksept for drømmene sine, som ikke alltid inkluderer kjæresten

Quinn

Quinn- jomfruelige og bitchy cheerleader alltid i uniform, infiltrerer Glee for cheerleadertrener sin, den militante

Sue Sylvester - nazitreneren som også har sitt eget tvprogram, og skumle planer for alle som kommer i veien for henne, spesielt

Sue Sylvester

Will

Will Schuester- den naive og kule læreren som setter sammen Glee klubben, for å kunne gi ungdommene sine beste Justin Timberlake moves.

Kurt

Kurt- alle divaers bestevenn, den elskelige, men bitcye queen’en man ofte får presentert i serier, og som med varme og forståelse av verden viser hvorfor vi elsker ham. I tillegg et herlig talent, bare se hans fantastiske Single Ladies.

Men ikke tro at dette er en ren komedie, Glee er mer en dramedy i spedd musicals. Dette er godt håndverk, med snert. Eneste faren er at det kan bli litt repeterende, og siden det dessverre er Fox som har Glee, som er kjent for å kjøre på med en trygg formel, er jeg redd det ikke vil ble freaky nok.  For i utgangspunktet så er dette ganske sært, som har klart å treffe mange, og et show får nok seere, så skal man tilfredsstille for alle og ender opp med noe platt og glatt, som ikke tilfredsstiller noen.

Glee fikk kultstatus i løpet av sommeren, og skuespillerne står i kø for å leve ut sine musikalske drømmer, blant annet Pushing Daisies og Broadwaystjernen Kristin Chenoweth. Den har også hatt meget gode seertall i USA, og kommer forhåpentligvis snart til en tvkanal nær deg.

Edit 07.12.09: Glee starter på TV2 onsdag 9.desember kl. 21:45.

2009- året prisutdelingen døde

 

Mennesket elsker å hylle seg selv, og de fleste bransjer har en eller annen form for prisutdeling, hvor man ærer de beste gjennom året, men TV/film og reklamebransjen sender sine priser på tv.

Jeg er helt for å hylle dyktige mennesker som har gjort noe, vi trenger å æres de som æres bør, (SÅ LENGE DE HAR UTRETTET NOE), og hvis man stoler på juryen, kan man få kvalitetstips.

Det er ikke så mye å si om Emmy 2009, siden det mer eller mindre var en reprise fra i fjor, så derfor henviser jeg til mitt innlegg fra i fjor, og anbefaler Heather Havrileskys recap: The Emmys are a rerun! De mest kritikerroste programmene med lav rating fikk priser, de mest sette ble oversett, selv om man i år hadde nominert flere i hver kategori, så kan ikke en serie som How I Met Your Mother konkurrere mot Tina Feys geniale 30 Rock.

Hovedproblemet med prisutdelinger, og spesielt for Emmy er at ingen ser på det. For hvem gidder å se på en gjeng med kjente og ukjente mennesker hylle seg selv, fremsi gråtkvalte taler og tåpelige musikknumre i tre timer? Skjer det noe gøy, så kan du alltids se det på nettet.

Som tilhenger av halvtimes serier, så er prisutdelingenes tid over for  min del, muligens hvis de kommer i komprimerte utgaver. Men jeg leser gjerne bloggen eller artikkelen din hvis du følger Oscar  2010.

Personal Video recorder (PVR)- frihet i en liten boks

The new sliced bread

Digital dekoder med PVR er en opptaker som gjør det mulig for deg å ta opp favorittprogrammene dine, pause eller spole tilbake i reelltid tv.  Jeg tilhører fortsatt en minoritet i Norge, bare 2% av landets befolkning benytter seg av muligheten til å se tv i opptak. Selv blant de som har PVR boksen så er det bare 5% som bruker den som opptaker.

Hvis folk forsto hvilken muligheter som ligger lett tilgjengelig i PVR boksen, så tror jeg flere ville benyttet seg av den. Jeg er overbevist om at hvis noen kunne kommet med et bedre produktnavn så ville det slått bedre an. I USA er Tivo blitt et hverdagsfenomen, og et enkelt produktnavn som fester seg lett, har hjulpet godt. Men PVR?! WTF? Det høres ut som en kjønnssykdom, men vi får leve med det foreløpig, men neste generasjon bør de bruke litt tid på navnet.

I min krets så er situasjonen litt annerledes, vi er vant til å omfavne ting som gjør hverdagen enklere. For en PVR boks gjør det langt enklere å se det du vil, når du vil det, og for travle mennesker som kommer sent hjem og gjerne vil slappe av med foran titteboksen før kvelden er omme, så er ikke Svisj eller repriser av dårlige sitcoms det du har lyst å bruke tiden din på. For det er nettopp det som er poenget i vår hverdag, tid er det vi alle ønsker mer av, og den tiden du har er verdifull. TV skal ikke styre hverdagen din, du skal styre tven. Hvis du føler TV har tatt over hverdagen din så er kanskje Simple living noe for deg.

RiksTV, Get og Canal Digital tilbyr alle PVR bokser. Jeg har tidligere advart mot Canal Digitals bokser, da brukervennligheten var lik null, med et tåpelig grensesnitt formet som et virtuelt rom, som sikkert skulle se kult ut, men ikke fungerte i det hele tatt og med elendig lagringskapasitet. Nå har de kommet med en ny HD-kompatibel PVR digital dekoder som er skal være langt bedre, men som merkelig nok støyer ganske mye. Jeg har ikke personlig erfaring med Canal Digitals boks, men kan anbefale denne artikkelen: Teknofil: Hvem har den beste HD-PVR-en.

Jeg har en vanlig GET PVR boks, som jeg er ganske fornøyd med. Brukergrensesnitt og hardiskkapasitet er helt topp, men noen barnesykdommer er der. F.eks at den tar opp repriser av programmer jeg har bedt om serieopptak av, eller plutselig så tar den ikke opp noen av opptakene. Merkelig nok så er problemet mitt mest med NRK, men det har sikkert noe med at jeg tar mest opp derfra. Og siden jeg ikke vet nok om teknologien bak det, så er det vanskelig å vite hvem jeg skal skylde på.

Jeg tar for tiden opp In Treatment fra NRK2, og der klarer ikke opptaket å starte til riktig tid, selv om opptaket vanligvis begynner 5 minutter før starttid. Heldigvis så er det Jon Stewart først, og det går jeg ikke glipp av (selv om jeg ikke får seriekoblet det uten trøbbel). Men det utrolig irriterende at jeg må ta opp Keno fordi de ikke klarer å koordinere opptak og starttid.

Men disse barnesykdommene forklarer ikke hvorfor folk ikke benytter seg av opptaksmulighetene. Selv venner med teknoangst fant fort ut av funksjonene, og ble gode venner med PVRboksen.  Teknofil har laget en god oversikt over fordelene med PVR, det er ikke vanskelig, brukergrensesnittet er så enkelt at alle som har brukt en DVDspiller eller en pc skal lett kunne bruke det.

Som en siste ettertanke så lurer jeg på hva som skjer når folk flest forstår at dette er måten å se tv på, og gjør som jeg; spoler gjennom reklamen, hva skal tvkanalene da leve av?

In treatment- for den gode og vonde samtalen

Sommerens TVprogram er som vanlig ganske fattig for oss som ikke liker sport, som det skal være, for sommeren er til for utelek. Men noen perler til regnværsdager må vi ha, og NRK er hyggelig nok til å gi oss et par gode serier. Blant annet tidligere nevnte John from Cincinatti og John Adams, som begge består av en sesong, og jeg setter pris på serier som får en avslutning. HBOs In treatment holder på sin andre sesong i USA, og etter å ha sett fem episoder, så vil jeg at den aldri skal ta slutt.

Serien er basert på den kritikerroste israelske tvserien BeTipul, med Gabriel Byrne i hovedrollen, som psykologen Paul. Serien er laget for å sendes fem dager i uken, og hver episode får vi treffe en av Pauls pasienter, utenom fredagen når Paul selv sitter i stolen hos sin terapaut. Gjennom korte glimt, blir vi smått kjent med både Paul og pasientene hans.

Det er et fascinerende innblikk i mennesket bak terapautrollen, som f.eks. når Paul får vite at hans unge og vakre klient Laura forteller at hun er forelsket i ham. Som terapeut henviser han til overføring og avfeier det som pasientens forsøk på å finne en trygg havn, men som middelaldrende mann med ekteskapelige problemer, så er det umulig å ikke bli tiltrukket og smigret av tanken.

Hver episode foregår enten på Pauls kontor eller hans psykolog, glitrende menneskelig spilt av Dianne Wiest, og hovedfokuset er samtalen. Dette er intelligent voksen tv, og anbefales for alle som liker de små og store nyansene i mennesket.

Mandag til fredag på NRK2 kl. 21.30 (reprise påfølgende ettermiddag)