Glee sprer glede

En av mine store favoritter denne høsten er Glee, en sjarmerende musikalkomedie, som viser en nyoppstartet Glee klubb, med skolens freaks & geeks, men så kommer sannelig enkelte syngende jocks, og snart ser vi ikke forskjell på geeks og jocks. Her er alle karakterene vi kjenner fra amerikansk high school, så stereotypt som bare amerikanerne kan gjøre det.

Jeg har i sene kveldstimer prøvd å forklare mine musikalelskende venner hvor fantastisk Glee er, og lært at det ikke er mulig. Glee må oppleves. Dette er det ekte feelgood tv, med fantastiske musikknumre, enkle problemstillinger (vi er tross alt på High school), og herlige karakterer.

Foxs strategi for Glee, var å sende første episode i mai, og bruke hele sommeren til å skape god buzz rundt serien. Det funket meget godt, og Glee er en av de store overraskelsene i høst.

En liten oversikt over noen av mine favoritter:

Rachel

Rachel – stjernen i Glee som er så talentfull at hun er full av seg selv, og dermed et mobbemål for skolens populære, blant dem

Finn

Finn – den syngende quarterbacken som kjemper for å få aksept for drømmene og interessene sine, som kanskje ikke burde involvere kjæresten hans:

Quinn

Quinn- den jomfruelige og sleipe cheerleaderen, som infiltrerer Glee for cheerleadertrener sin, den militante

Sue Sylvester - nazitreneren som også har sitt eget tvprogram, og skumle planer for alle som kommer i veien for henne, spesielt

Sue Sylvester

Will

Will Schuester- den naive og kule læreren som setter sammen Glee klubben, for å kunne gi ungdommene sine beste Justin Timberlake moves.

Sist, men ikke minst

Kurt

Kurt- The token gay character, som er like elskelig som han er bitchy.  Et av de mange talentene i Glee, se hans Single Ladies under promoen.

Jeg kunne tatt med hele rollelisten, for hver og en gjør en fantastisk jobb, og talentet som ligger bak dette showet er formidabelt. Jeg har fått ny lytteforståelse for sanger som jeg tidligere har fått presentert så polert og kjedelige at jeg ikke orket å lytte. Når jeg nå bekjenner min kjærlighet til Halo, så det absolutt ikke Beyonce som har omvendt meg, men den speedete mash-up’en med Walking on Sunshine (som dessverre ikke er å finne noe sted på nett i dette øyeblikk).

Glee fikk kultstatus i løpet av sommeren, og skuespillerne står i kø for å leve ut sine musikalske drømmer, blant annet Pushing Daisies og Broadwaystjernen
Kristin Chenoweth. Den har også hatt overraskende gode seertall i USA, og kommer forhåpentligvis snart til en tvkanal nær deg. NRK3 hører du?

2009- året prisutdelingen døde

 

Mennesket elsker å hylle seg selv, og de fleste bransjer har en eller annen form for prisutdeling, hvor man ærer de beste gjennom året, men TV/film og reklamebransjen sender sine priser på tv.

Jeg er helt for å hylle dyktige mennesker som har gjort noe, vi trenger å æres de som æres bør, (SÅ LENGE DE HAR UTRETTET NOE), og hvis man stoler på juryen, kan man få kvalitetstips.

Det er ikke så mye å si om Emmy 2009, siden det mer eller mindre var en reprise fra i fjor, så derfor henviser jeg til mitt innlegg fra i fjor, og anbefaler Heather Havrileskys recap: The Emmys are a rerun! De mest kritikerroste programmene med lav rating fikk priser, de mest sette ble oversett, selv om man i år hadde nominert flere i hver kategori, så kan ikke en serie som How I Met Your Mother konkurrere mot Tina Feys geniale 30 Rock.

Hovedproblemet med prisutdelinger, og spesielt for Emmy er at ingen ser på det. For hvem gidder å se på en gjeng med kjente og ukjente mennesker hylle seg selv, fremsi gråtkvalte taler og tåpelige musikknumre i tre timer? Skjer det noe gøy, så kan du alltids se det på nettet.

Som tilhenger av halvtimes serier, så er prisutdelingenes tid over for  min del, muligens hvis de kommer i komprimerte utgaver. Men jeg leser gjerne bloggen eller artikkelen din hvis du følger Oscar  2010.

Personal Video recorder (PVR)- frihet i en liten boks

The new sliced bread

Digital dekoder med PVR er en opptaker som gjør det mulig for deg å ta opp favorittprogrammene dine, pause eller spole tilbake i reelltid tv.  Jeg tilhører fortsatt en minoritet i Norge, bare 2% av landets befolkning benytter seg av muligheten til å se tv i opptak. Selv blant de som har PVR boksen så er det bare 5% som bruker den som opptaker.

Hvis folk forsto hvilken muligheter som ligger lett tilgjengelig i PVR boksen, så tror jeg flere ville benyttet seg av den. Jeg er overbevist om at hvis noen kunne kommet med et bedre produktnavn så ville det slått bedre an. I USA er Tivo blitt et hverdagsfenomen, og et enkelt produktnavn som fester seg lett, har hjulpet godt. Men PVR?! WTF? Det høres ut som en kjønnssykdom, men vi får leve med det foreløpig, men neste generasjon bør de bruke litt tid på navnet.

I min krets så er situasjonen litt annerledes, vi er vant til å omfavne ting som gjør hverdagen enklere. For en PVR boks gjør det langt enklere å se det du vil, når du vil det, og for travle mennesker som kommer sent hjem og gjerne vil slappe av med foran titteboksen før kvelden er omme, så er ikke Svisj eller repriser av dårlige sitcoms det du har lyst å bruke tiden din på. For det er nettopp det som er poenget i vår hverdag, tid er det vi alle ønsker mer av, og den tiden du har er verdifull. TV skal ikke styre hverdagen din, du skal styre tven. Hvis du føler TV har tatt over hverdagen din så er kanskje Simple living noe for deg.

RiksTV, Get og Canal Digital tilbyr alle PVR bokser. Jeg har tidligere advart mot Canal Digitals bokser, da brukervennligheten var lik null, med et tåpelig grensesnitt formet som et virtuelt rom, som sikkert skulle se kult ut, men ikke fungerte i det hele tatt og med elendig lagringskapasitet. Nå har de kommet med en ny HD-kompatibel PVR digital dekoder som er skal være langt bedre, men som merkelig nok støyer ganske mye. Jeg har ikke personlig erfaring med Canal Digitals boks, men kan anbefale denne artikkelen: Teknofil: Hvem har den beste HD-PVR-en.

Jeg har en vanlig GET PVR boks, som jeg er ganske fornøyd med. Brukergrensesnitt og hardiskkapasitet er helt topp, men noen barnesykdommer er der. F.eks at den tar opp repriser av programmer jeg har bedt om serieopptak av, eller plutselig så tar den ikke opp noen av opptakene. Merkelig nok så er problemet mitt mest med NRK, men det har sikkert noe med at jeg tar mest opp derfra. Og siden jeg ikke vet nok om teknologien bak det, så er det vanskelig å vite hvem jeg skal skylde på.

Jeg tar for tiden opp In Treatment fra NRK2, og der klarer ikke opptaket å starte til riktig tid, selv om opptaket vanligvis begynner 5 minutter før starttid. Heldigvis så er det Jon Stewart først, og det går jeg ikke glipp av (selv om jeg ikke får seriekoblet det uten trøbbel). Men det utrolig irriterende at jeg må ta opp Keno fordi de ikke klarer å koordinere opptak og starttid.

Men disse barnesykdommene forklarer ikke hvorfor folk ikke benytter seg av opptaksmulighetene. Selv venner med teknoangst fant fort ut av funksjonene, og ble gode venner med PVRboksen.  Teknofil har laget en god oversikt over fordelene med PVR, det er ikke vanskelig, brukergrensesnittet er så enkelt at alle som har brukt en DVDspiller eller en pc skal lett kunne bruke det.

Som en siste ettertanke så lurer jeg på hva som skjer når folk flest forstår at dette er måten å se tv på, og gjør som jeg; spoler gjennom reklamen, hva skal tvkanalene da leve av?

In treatment- for den gode og vonde samtalen

Sommerens TVprogram er som vanlig ganske fattig for oss som ikke liker sport, som det skal være, for sommeren er til for utelek. Men noen perler til regnværsdager må vi ha, og NRK er hyggelig nok til å gi oss et par gode serier. Blant annet tidligere nevnte John from Cincinatti og John Adams, som begge består av en sesong, og jeg setter pris på serier som får en avslutning. HBOs In treatment holder på sin andre sesong i USA, og etter å ha sett fem episoder, så vil jeg at den aldri skal ta slutt.

Serien er basert på den kritikerroste israelske tvserien BeTipul, med Gabriel Byrne i hovedrollen, som psykologen Paul. Serien er laget for å sendes fem dager i uken, og hver episode får vi treffe en av Pauls pasienter, utenom fredagen når Paul selv sitter i stolen hos sin terapaut. Gjennom korte glimt, blir vi smått kjent med både Paul og pasientene hans.

Det er et fascinerende innblikk i mennesket bak terapautrollen, som f.eks. når Paul får vite at hans unge og vakre klient Laura forteller at hun er forelsket i ham. Som terapeut henviser han til overføring og avfeier det som pasientens forsøk på å finne en trygg havn, men som middelaldrende mann med ekteskapelige problemer, så er det umulig å ikke bli tiltrukket og smigret av tanken.

Hver episode foregår enten på Pauls kontor eller hans psykolog, glitrende menneskelig spilt av Dianne Wiest, og hovedfokuset er samtalen. Dette er intelligent voksen tv, og anbefales for alle som liker de små og store nyansene i mennesket.

Mandag til fredag på NRK2 kl. 21.30 (reprise påfølgende ettermiddag)

Poetisk omsorg av Nurse Jackie

Eat your socks Tony, here comes Jackie!

Endelig litt TV og bloggevær igjen, og det er på tide å anbefale litt sommerflimmer. Nurse Jackie er Showtimes siste dramedy (komedie/drama) med Edie Falco (Carmela fra Sopranos) i hovedrollen. Et sykehusdrama som absolutt ikke kan plasseres i den vanlige sykehussjangeren som blod, gørr, tårer og romanseseriene E.R, Chicago hope eller Grey’s Anatomy.

I en verden av selvopptatte leger, sykepleiere og pasienter er Nurse Jackie en enslig ridder som prøver å rette opp balansen i et forskrudd system. Dessverre så er hennes egen balanse forrykket, hun knasker smertestillende dop som snop, er singel med hemmelig elsker på jobb, og til vår store overraskelse, så har hun også den perfekte ektemannen og døtre hjemme. Hun er skarp, vittig og vet å manøvrere seg i sykehussystemets byråkrati. Hun er pragmatikerens heltinne, omsorgsfull, men gjør det som trengs når situasjonen krever det.

Edie Falco er som skapt for Nurse Jackie, og har et dyktig besetning rundt seg. Jackies elsker og dealer, farmasøyten Eddie er passende nok spilt av Paul Schulze, som også var gjenstand for Carmelas religiøse beundring i Sopranos. De har en god kjemi sammen, så det er forståelig at man parer de opp igjen. Men Jackies ektemann (Dominic Fumusa) klarte jeg ikke helt å svelge, han er rett og slett litt for perfekt. Hvem vil være utro med en så heit ektemann? Men jeg regner med at de har en god forklaring på hvorfor Jackie må søke ekstra lykke utenfor ekteskapet sitt. Andre som er verdt å nevne av besetningen er Jackies sykepleierkollegaer Momo og Zoe,  førstnevnte spilt av Haaz Sleiman, som snarest bør få en strålende karriere, slik at vi kan se langt mer av ham. Sykepleierstudenten Zoe (Merritt Wever) er nykommeren som er Jackies rake motsetning, den som tar med kaker til kollegaene første uke, og bare vil at alle skal like henne. Men stille, naive vann har også dybde.

Nurse Jackie er definitivt min sommerfavoritt, og digger SHOs halvtimesserier. Du skulle alltid hatt lyst på litt mer, men med en perfekt blanding av drama og humor, og mennesker du tror på, så funker det veldig bra for sommeren. For sommeren skal brukes ute, slik at vi kan overlever vinteren.

Kampen mellom det gode og det onde – og det midt i mellom

I dag starter True Blood sesong to på amerikanske skjermer. Jeg så første sesong og elsket den, og vil gjerne anbefale den også til de som vanligvis ikke føler seg tiltrukket av de overnaturlige elementene. Husk slike ting er bare en ramme som serien kan spille på, og siden dette er en Alan Ball produksjon, så står relasjonene og karakterene i sentrum, enten de er vampyr eller menneske.

Heather Havrilesky, tvanmelder i Salon.com har skrevet denne fantastiske introen til True Blood sesong to,

Oppgulp fra Hollywood: remakes

SMG fordi ingen husker Kirsty Swansons Buffy, og fordi jeg er litt tabloid

I forrige uke kom nyheten om at det blir en ny Buffyfilm, dog uten Joss Wheadon som var med å gjøre Buffy og gjengen til kultstjerner. Jeg så filmen Buffy the Vampire Slayer (1992) lenge etter jeg hadde sett Sarah Michelle Geller gjøre sin Angel i Sunnydale. Og ble i likhet med mange andre fans, utrolig skuffet. Det var ingen av de morsomme popkulturelle referansene, flerdimensjonale karakterene eller mytologien som bygget opp vampyrer til å bli noe annet enn bare likbleke zombier. Buffy uten Joss Wheadon er tannløst, og det er ganske kjipt i en vampyrfilm.

Men jeg forstår at skaperne av filmen ønsker å høste noe av vampyrbølgen som Twilight, True Blood og britiske Being Human, nyter godt av. Vampyrer er in igjen, og i stedet for å satse på noe nytt, så tar man en god gammeldags oppskrift og bruker den. Det er ikke noe nytt i Hollywood, der er mange elendige oppfølgere som viser hvor lite man verdsetter kreativitet og nytenkning, i hvert fall langt etter easy money. Der finnes en helt ny generasjon der ute, som aldri har blitt melket for deres identitetsproblemer og tenåringsangst.

Winona fra den gangen hun stjal scener

Andre som ønsker å melke de nye kidsa er Winona Ryder, som må snakke om Angelina Jolie for å få oppmerksomhet. Hun avslører at det blir en oppfølger til Heathers (1988). Ikke med samme gjengen, for disse jentene er blitt så gamle at de snart er bestemødre på Gossip Girl, men Christian Slater skal være med, som en Obi-Wan karakter, lærer? Rådgiver? Og var ikke han ganske lett aggressiv/ voldelig i filmen?

Jeg elsket Heathers da den kom ut og overdrev nok identifiseringer med disse jentene, men jeg tror at slike filmer kan hjelpe mange tenåringer som sliter med å finne seg til rette i sitt homogeniserte miljø. Selv om jeg kanskje heller vil anbefale skoleteaterfilmen Bang Bang You‘re Dead (2002) hvis du føler deg skikkelig utenfor.

En nyoppsetting av en dårlig gammel film, med den hensikten å ta en god historie og lage en bedre fremstilling kan jeg tro på. Men å tro at en klassiker blir bedre, med mer penger, nye stjerner og et pedagogisk, politisk korrekt, polert manus, så bør de kanskje kikke på Psycho(1998), Lolita(1997), Sabrina (1995) eller noen av de andre elendige remakes som er laget.

The John’s are coming

NRK slår alltid til med noen knallserier om sommer, denne sommeren er intet unntak. Jeg har lenge ønsket å se John From Cincinnati og John Adams og nå oppfyller NRK mine ønsker. To Johns som kun har navnet og HBO felles.

I går hadde jeg to australiere på besøk og da tenkte jeg det var passende å ta frem John From Cincinnati som er en surfserie, uten at slike rammer plager meg. Jeg har tross alt sett og likt en fotballserie, selv om jeg aldri falt fullstendig for Friday Night Lights. Men jeg trengte ikke hjelp fra mine australske venner, for man trenger ingen kunnskap om surfing for å nyte de få scenene som inneholder bølger.

John From Cincinatti (JFC) handler om den dysfunksjonell surfefamilien Yost i Imperial Beach, California. Tre generasjoner med et eksepsjonelt talent, to som var gårsdagens helter, og en som er kanskje er fremtidens stjerne. Far/ bestefar Mitch Yost ødela kneet sitt tidlig i karrieren etter ha endret surfesporten for alltid, og sønnen Butchie  er en narkoman, som kastet bort karrieren med et rock’n roll image.

Det nye talentet, Shaun, sønn av Butchie, men som naturlig nok lever med besteforeldrene Mitch og Cassie, er på starten av sin karriere. Cassie spilles Rebecca de Mornay, helt utrolig at hun er blitt en bestemor allerede, men godt å se at hun fortsatt får jobb, er med å drive Shauns talent videre, mens Mitch ikke ønsker at barnebarnet skal ende som sønnen. Inn i miksen kommer den ukjente og mystiske John Monad, som møter alle generasjoner Yost i løpet av en dag, og som stort sett bare gjentar der hva omgivelsene sier, men kan gi personene rundt seg, nøyaktig det de trenger, bokstavelig talt.

Vi satt som et stort spørsmålstegn den første halvtimen, men gjorde vårt beste for å følge med, og det lønnet seg til slutt. Piloten klarte å fenge meg og mine australske venner så mye at vi gikk rett på episode to, etter det er vi offisielt hektet og gleder oss til neste fredag når NRK3 sender episode 3. Fredagskvelden er ikke et godt tidspunkt, og derfor er Gets Pvrboks helt essensiell. JFC ble dessverre kansellert etter en sesong, men ut i fra anmeldelsene på nettet, så er det vel verdt å kikke på sesong 1.

Til og med Dagbladet ofret et par linjer på John From Cincinatti:

“Kanskje er skrudde karakterer og overnaturlige fenomener i surfemiljø din greie.” Mikael Godø.

Neste lørdag kommer John Adams, HBOs miniserie i 7 deler om USAs president John Adams, en serie som gjorde rent bord på Emmytudelingen i fjor. Jeg har gledet meg lenge til denne serien, ikke fordi jeg er spesielt glad i kostymedramaer, men på grunn av et fantastisk besetning, blant annet Laura Linney og Paul Giamatti, og et portrett av en spennende tid jeg foreløpig ikke har mye innsikt i. Hvis du ikke er så heldig å ha en Pvr fra Get – de fra Canal Digital er foreløpig grusomt dårlige, så er dette et godt kjøp til en tvfattig sommer. Sendetidspunkt:  lørdag 6.juni kl. 22, NRK2.

Toni Collettes amerikanske personligheter

United states of Tara har i all hemmelighet begynt på TvNorges kvinnekanal FEM, mandager kl. 22.30. En general tabbe å gjemme vekk et kvalitetsprogram blant sladder og oppussing.

Jeg skulle gjerne hatt flere personligheter, hvor av minst en av de var en treningsnarkoman. En som kunne tatt seg av de tingene i livet som man vegrer seg for å gjøre. En som kunne ta i mot kjeft fra naboene etter siste nachspiel, og gjerne svare litt frekt og morsomt tilbake, men jeg hadde vel endt opp med enda surere naboer.

Showtimes siste halvtimes serie United states of Tara, er derfor et funn for meg. Jeg digget fjorårets store filmsuksess Juno, så når Junos skaper Diablo Cody kommer med et nytt prosjekt med en av mine favorittskuespillere, Toni Collette, så har jeg store forventninger.

Tara (Toni Collette) er på mange måter en normal forstadstenåringsmor, kone og dekoratør, men hun har Dissociative Identity Disorder (DID), som gjør at hun har flere personligheter/ alters. Multi personlighetsforstyrrelse har stor plass i både litteraturen og filmer/ tvserier, så selv om denne sykdommen stort sett bare eksisterer i USA, så bør den være kjent for de fleste.

Vi treffer Tara etter hun har bestemt seg for å slutte med piller og leve med sykdommen, for å ikke miste sin kreativitet og seksualitet, og hun lar de forskjellige personlighetene komme frem. Vi møter da T- en sexgal, doprøykende, opprørsk tenåring, Buck- den ultimate Joe Sixpack, våpenelskende og ultra macho, men med et godt hjerte, og Alice- stepfordsk husmor, med strikte regler, perfekt hår og babyhunger.

Siden Taras personligheter blir ekstremt stereotypiske og til dels unaturlige, så er det resten av familien som gjør dette til et ekte drama og dermed en svart komedie. John Corbett spiller Taras mann og tar over rollen som tv verdens mest forståelsesfulle ektemann etter Mediums Joe Dubois, når han nekter å ha lolitasex med den sexgale T, fordi hans kone er tilstede i kroppen hennes lenger.

Diablo Cody viser igjen at det er tenåringer hun kan skrive for, og barna til Tara er smarte, ekte og full av tenåringssarkasme. Kate er den opprørske, kule tenåringen, med egne identitetsproblemer. Lillebror Marshall er den smarte, tedrikkende og bakende homsen, som syns at morens forskjellige personligheter gjør familien interessant. Både Brie Larson (Kate) og Keir Gilchrist (Marshall) er sjarmerende troverdige, og gir serien et ekstra lite løft.

Naturlige dialoger, fantastisk musikk og en gjennomført besetning gjør dette til en av de beste komediene på tv i dag. Bare synd at TvNorge har gitt den til en kanal ingen ser på.

TV for felleskapet

En gang for lenge, lenge, lenge siden satt en hel nasjon foran tvskjermene og så nøyaktig det samme, og kunne møtes dagen etterpå og snakke om Dynastiet, Tornefuglene, Der elvene møtes og Twin Peaks. Serier flertallet mente var fantastiske eller elendige, men som måtte følge med på. Vi var en ensrettet kulturnasjon som følte et fellesskap som var helt unikt siden vi kun hadde en kanal å se på.

Dynastiet var på ingen måte av samme kvalitet som Twin Peaks, men den var med i tvutdannelsen vår, selv om Norge sannsynligvis er det eneste landet som sendte parodien på en såpeopera; Soap, før noen fikk sett en såpeopera.

I dag er virkeligheten en helt annen. Jeg har flere kanaler enn jeg gidder å se på, der er alltid en ny tvserie jeg må sjekke ut enten på pcen, tivoen eller på dvd. Det kan jo være at akkurat denne serien blir det nye store som alle vil snakke om.

Vi har fortsatt behovet for at “alle” følger en serie. Vi kan takke HBO for at de har fylt behovet vårt, og løftet tvseriene ut av et kulturelt tomrom. Det begynte med Sopranos, som ga oss noe helt nytt. Her var hovedpersonen en feit, middelaldrende,  mafiaboss med panikkanfall og familieproblemer. Dialogene var naturlige, plotene nye og karakterene så rimelig normale ut og de klarte å skape en relasjon til oss som seer. Det er ikke alltid like lett å tro på en serie når alle karakterene ser ut som supermodeller og jobber de som leger/ politi/ advokater osv.

Etter alle hadde sett Sopranos, gikk vi i flokk til Six feet under og familien Fisher føltes snart som vår egen, dog litt mer interessante familie. Jeg gråt gladtriste, vemodige tårer da jeg tok farvel med familien Fisher med den vakre avslutningscenen hvor Claire kjører som en cowboy inn i solnedgangen og vi får korte glimt av fremtiden til familien vår. Jeg kan fortsatt kjenne tårene presse på når jeg hører Sias “Breathe me”.

Før jeg begynte med å se The Wire, følte jeg meg nesten presset til å se den. Jeg er glad jeg ikke lot meg avskrekke og til slutt satt meg ned og jobbet meg inn i serien gjennom de første tre episodene. Nå har de fleste sett alle fem sesonger av The Wire – jeg har heldigvis to sesonger igjen som jeg sparer til mørkere tider, og hva skal bli den nye serien vi alle ser? Som går inn i vår kollektive kulturbevissthet?

Ingen av høstens nye serier er noe man må se, men selv om ikke HBO leverer for tiden, så har vi heldigvis Showtime som gir oss kvalitetsserier som Weeds, Dexter og Californication. Ingen av de når opp til å komme i kategorien med Sopranos eller The Wire, men absolutt seerverdige og på et høyt nivå.

Det er lille AMC som er i nærheten av å komme opp på Sopranosnivået med Mad Men. Sesong to sparer jeg til den kommer i tvruten, og det med den viktige andre sesongen man ser hvilket nivå de klarer å komme til. Har de gått tom for materiale? Har de fått for mye penger slik at det blir for kommersialisert og polert? Eller klarer de å la karakterene og historiene utvikle seg videre og igjen gi oss karakterer vi kan relatere til, selv om de er plassert i annen tidsepoke? Ut i fra anmeldelser jeg har sett, så satser jeg på det siste, for Matthew Weiner er en mann med en visjon og har gitt oss et stjernelag vi sjelden ser make til.

Det kommer alltid en ny Sopranos, og på nettet finner du ivrige forkjempere for alle mulige serier. Siden det i dag er du som må gjøre et aktivt valg, og dermed også velger hvilken gruppe og fellesskap du hører på og til, kan det ofte være vanskelig å plukke ut, men det er selvsagt derfor du har anmeldere og bloggere.

Inspirasjonen til dette innlegget kom fra denne artikkelen i New York Magazine.